Jeg er så vannvittig glad for at jeg har guttene mine! Fortalte dere såvidt på torsdag at dagene for tiden ikke er noe solskinn. Snarere tvert imot. Det har skjedd noe som er trist og vondt, og det er så altoppslukende. Jeg klarer ikke tenke på noe annet. Jeg går rundt med mageknip, plutselig kommer tårene, jeg er sint/glad om en annen og jeg er mildt sagt forbannet! Alt på en gang. Det er så "lett" når andre har problemer og si at de bare må slutte å tenke på det, vent noen dager/uker så gir det seg eller det kommer til å gå over. Men når du står oppi det selv er det jo ingen ting som virker. Jeg har tenkt at det hadde vært lettere om Ådne var hjemme. Da kunne jeg bare lagt meg i sengen og blitt der, eller jeg hadde hatt en person som kunne hørt på sinnetoppene mine og trøstet meg på nedturene. Men samtidig er det kanskje greit at han ikke er hjemme? Da MÅ jeg liksom fungere. Jeg har ikke noe annet valg, og av og til er det kanskje det beste? I dag er faktisk første dagen i mitt liv, hvor jeg har tenkt - jeg er glad guttene mine er aktive! De trenger et øye på seg konstant, og til og med ikke på do får jeg fred, så denne helgen har jeg faktisk vært utrolig glad for at de er høyt og lavt.
Jeg har bestemt meg for å gi litt faen. Jeg VET jo at en eller annen gang kommer det til og ordne seg. Gi det litt tid. Jeg er bare så forbanna utolmodig og tankene mine er min verste fiende (eller gjelder det kanskje oss kvinner generelt..??)
Nei, jeg er så vanvittig glad for at jeg har guttene mine! Småtrollene som får fram smilet mitt, som får fram latteren, som skjenker meg med gode ord og klemmer hver eneste dag. De krangler til og med med andre om at jeg er deres mamma - så herlig! De vil ikke dele meg med noen. Mine alt <3<3
- Anette -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar