God søndag alle!
Guttene er ute og leker, og Eivind sover. Jeg har med andre ord en "freastund". Av erfaring vet jeg at den straks er over, så jeg må forte meg..
Nå er det gått rett over to uker siden Ådne reiste, og det er fortsatt tre uker til han kommer hjem. Det går, til tross for alt, over all forventning og vi kommer oss gjennom dagene. Noen dager uten krangler, hyling og slossing, og andre dager med. Slik er det bare. Egentlig har jeg funnet ut at de aller fleste dagene går ganske fint, med unntak av "episoder". Episodene, som jeg velger å kalle dem, varer ikke lenge, men det skjer utrolig mye på veldig kort tid og jeg sitter igjen med stive skuldre og et tomt hodet.
La meg gi dere et eksempel som skjedde på torsdag: Eldstemann hadde besøk med seg hjem denne dagen, og det var altså 4 gutter i hus. Det gikk kjempe fint, og de tre eldste lekte fantastisk godt sammen. Det var som å ha en barnevakt på besøk. Vi spiste middag, alle lekte og jeg fikk tid til å rydde av bordet og ta oppvasken. Eivind fikk badet, han var straks klar for kvelden og jeg satt igjen og følte at dette var en riktig så "rolig" dag. Så plutselig skjer det. Det er jo alltid slik. Helt ut av det blå skjer det uforutsette. Jeg står og koker havregrøt til minstemann og han er skrubb sulten og må henge på armen. Han sutrer konstant og hiver seg mot gryten. Jeg står vrengt med hele kroppen for å holde den lille, men tunge og sterke kroppen borte fra den varme gryten mens jeg irriterer meg mer og mer over alle de høye, skrikende, irriterende ulydene han lager mens han vrir seg og skriker etter grøten. Nede hører jeg at de eldste begynner å krangle, men tenker at de får bare klare å ordne opp i det selv - jeg er opptatt. På grunn av dette tar jeg nok grøten litt for tidlig av platen, men bryr meg fint lite. Heller det hele over i en skål, deiser en liten klatt med smør oppi og rører rundt mens jeg blåser febrilsk. Minien skriker nå enda høyere for nå vet han jo at grøten er straks klar. Det føles som om den idiotiske grøten aldri skal bli kald og jeg blåser og blåser og blåser. Setter grøten kjapt ut på terrassen før jeg forter meg å "presse" ham nedi stolen sin og "tvinger" på han en helsmikke (denne gutten nekter å bli matet og vil spise selv!). Forter meg ut på terrassen igjen, springer bort til ham med grøten og ser at jeg har glemt skje. Han bryr seg fint lite og begynner å spise med hendene - flaks at jeg hadde tredd på ham den smikken! I det jeg åpner skuffen hører jeg at krangelen nede har eskalert og er nå blitt til hyling og grining. Det er Simen. "Mamma!" roper han, "jeg blør neseblod". Jeg kjenner et enormt stress bre seg over meg og jeg er irritert. Det måtte skje nå liksom. Akkurat i det jeg hadde satt meg ned på stolen for å gi Eivind mat. Tusen tanker om hvordan jeg skal løse dette går gjennom hodet mitt mens Simen fortsetter å rope nedenfra. Går jeg fra Eivind klatrer han bare ut av stolen og opp på bordet. Enormt mye gris og søl, og det er jo en viss fare for at han ramler ned. Tar jeg han med meg ned kommer han til å skrike og hyle av raseri for at jeg "avbrøt" ham i maten og mens jeg hjelper Simen kommer han enten til å henge i bena mine og skrike, eller bare gå opp trappene selv og sette seg i stolen for å spise ferdig. Besøket vårt får litt panikk i stemmen og roper "Det blør veldig mye Anette, du må komme!" Jeg går fra Eivind og springer ned trappene. Noah griner (tydelig lei seg for det som har skjedd. Mest sannsynlig er jo han grunn i dette) og det renner fra nesen til Simen. Det drypper ikke, det renner. Da får jeg litt panikk selv, for neseblod er vi vandt til, men dette var MYE. Simen holder hendene foldet foran seg og de er fulle av blod og det drypper over. Jeg løfter han opp og bærer ham inn på badet. "Hold deg over vasken!" sier jeg og Simen adlyder. Det renner fortsatt. Han hoster, brekker seg og (hold dere fast) nyser, og nå er det blod i hele vasken, på springen, benken og speilet. Han holder hendene på kanten av benken og det drypper/renner noen dråper med blod nedover skapdørene og videre ned på krakken han står på. Han står ikke i ro, og trør derfor i det. Jeg skrur på vannet og begynner å vaske nesen, ansiktet og hendene hans - og mine. Jeg prøver å roe ham ned, for jeg vet at jo mer han griner jo mer blør det også. Jeg finner fram en klut og fukter den "Hold denne inntil nesen". Jeg går for å finne bomull til å stappe i nesen og må ut på gangen. Der står Noah og griner, besøket vårt står og ser på alt blodet og oppe hører jeg Eivind sitter og slår skjeen i bordet. Helsikken, tenker jeg. Han er ferdig. Nå er det bare snakk om sekunder før han begynner å klatre ut av stolen. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre først: 1. Hente bomull til Simen. 2. Trøste Noah. 3. Få Eivind trygt ut av stolen. De tiendels sekundene jeg har til å gruble over dette er plutselig over. Jeg kommer ut i gangen og ser alt blodet. Det er en liten dam der hvor Simen stod og dråper på dråper derfra og inn til badet. For ikke snakke om det blodpølet han står i selv der inne - stakkars! Jeg snur meg, "hiver" Simen inn i dusjen, kler av ham og setter på vannet. Han griner enda høyere, for når vann kommer på nesen ser det enda verre ut og han tror han blør enda mer. Jeg gir ham et håndkle og sier han må holde det tett inntil nesen og går ut for å finne en klut. Jeg prøver å tørke opp alt blodet på gulvet, for nå må jeg snart hente Eivind og jeg vil ikke at han skal tråkke i alt dette griset. Jeg tørker overfladisk, kun der det fortsatt er vått og der det ser verst ut. Nå ringer det på døren. Besøket vårt skal bli hentet. Jeg hører Eivind oppe, han er blitt utålmodig. "Noah, du må åpne", sier jeg og springer opp trappene. Noah står fortsatt og griner. Det føles som om det var 15 minutter siden de ropte på meg og sa at Simen blødde. Men det har sikkert bare gått to. Jeg kommer opp, og der sitter Eivind med grøt i håret, fjeset, hendene og har "malt" bordet vårt med restene før han kastet skålen ned på gulvet. Det er med andre ord grøt OVER ALT! Jeg forter meg å tørke hendene bare, tar han under armen og springer ned for å hjelpe Simen og ikke minst trøste Noah. Mor til besøket vårt er kommet inn og står i gangen. Jeg hører at Simen er rolig, og lar ham bare dusje i fred. Tar opp kluten og tørker siste rest av blod på gulvet og tar så imot mor som er kommet. Hun kjenner oss godt, og tar det hele med knusende ro. Det er nok mer jeg som er stresset. Etter litt snakk går de og jeg går for å snakke med Noah. Måtte jo finne ut hva som egentlig hadde skjedd, og for å gjøre en lang historie kort: Simen plaget Noah, Noah ble sint, hoppet på ham bakfra, Simen falt fremover og Noah ramlet oppå ryggen hans og fjeset til Simen tok støyten for dette fallet. Jadda.. Simen står fortsatt i dusjen, men nå er alt glemt og blodet har stoppet. Han vil ut. Jeg tørker, og setter videre Eivind inn i dusjen og sier at guttene kan gå opp og sette på en film. Mens jeg dusjer Eivind hører jeg at de går inn på kjøkkenet. "Æsj.." sier Noah. Han har nå trødd i grøten som ligger på gulvet. Og ikke tro at han tok sokkene av seg før han gikk inn i stuen og satte seg i sofaen..
- Anette -
En annen ting er serien til Kahler som heter Hammershøi. De har så utrolig mye fint i blått. Skåler til å ha godteri/nøtter/ting og tang i. Lysestaker som passer perfekt på sommerbordet ute og små vaser til en liten blomst eller to. Salt og pepperkvern som er til å dø for og se de fantastiske syltetøyglassene. Jeg ønsker meg virkelig alt i denne serien altså! 
