Jeg er så sint, så sint. Skikkelig ildrene sint! Jeg koker og kjenner at jeg er varm i toppen. Det vrenges innvendig. Det klør på skuldrene og jeg kjenner at de blir anspente og kryper tettere og tettere opp til hodet. Jeg klarer ikke tenke på en eneste positiv ting - kun det som nettopp skjedde. Jeg klarer ikke roe ned pusten, for jeg er så sint at jeg klarer ikke fokusere på pustemønsteret mitt. Helst vil jeg bare skrike. Herregud det hadde vært godt og bare gått inn i et rom og skreket - så høyt jeg kan! Skulle ønske vi hadde en bokse pute som jeg kunne slått på, eller at jeg kunne sprunget en tur. Akkurat nå kunne jeg sikkert sprunget flere mil, føles det som, men jeg kan ikke. Jeg kan ikke gjøre noen av de ovennevnte. Atter en gang sitter jeg her hjemme, alene, med alle tre guttene, og med forventninger som ble smadret, planer som bare kan legges langt opp på en hylle og må omstille meg til å gjøre noe jeg IKKE hadde lyst å gjøre. Jeg hadde IKKE lyst å sitte her hjemme, inne, med guttene, alene.. på en lørdags formiddag. Det var ikke dette jeg hadde sett for meg i går da jeg la meg. Og det gjør meg ildrene sint..
Skulle ønske jeg kjente en person jeg kunne ringe akkurat nå som var "trent" til slike samtaler. En person som ikke kjenner meg, en som ikke dømmer - noen av oss, ut i fra det som blir fortalt. En som ikke tar parti og som ikke skal komme med svar. En person som kun hører på. Herregud jeg skulle ønske det fantes en sinne-telefon. Jeg hadde mest sannsynlig snakket på innpust og utpust. Jeg hadde vært så sint, at jeg overdrev når jeg skulle gjenfortelle hva som nettopp hadde skjedd. Fordi akkurat nå føles det sikkert så veldig mye verre enn det det egentlig er. For egentlig er det jo bare en filleting. Er det ikke det pleier å være? Eller er det egentlig bare en filleting? Hvorfor blir jeg så utrolig sint om det bare er en filleting. Hjelp! Gi meg svar på dette. Hvorfor blir jeg så utrolig sint, at det koker. Så sint at jeg faktisk har lyst til å grine? Hva skjer?!
"Sinnet er der for en grunn, det har en funksjon og det forsøker å fortelle deg noe."
Men hva søren er det det prøver å fortelle meg? JO - det tror jeg faktisk at jeg vet. Sinnet forteller meg at dette var noe jeg burde forventet at skulle komme. Dette burde ikke ha kommet som en overraskelse, og jeg burde ikke trodd at noe annet skulle skje i dag. Og sånt er det. Jeg er sint fordi jeg ikke kan planlegge dagene mine. At noen visse personer godtar å alltid få gjøre som de vil, i visshet om at det går ut over andre. DET gjør meg sint!
"Når du får hyppige sinneanfall er det ofte et tegn på at det er «overload» innvendig. Du er rett og slett overveldet – og sinnet er signalet som forteller deg det. Det er nok! De små eller store eksplosjonene kan kalles brøl om å få skjøvet ting bort eller ut. Det er en måte å forsøke å ta kontroll over tilværelsen på."
Og hvordan får jeg så kontroll over tilværelsen? JO - dette tror jeg faktisk og at jeg vet. KOMMUNIKASJON for pokker! Kommunikasjon!!!!! BEGGE VEIER!
Puh.. det hjalp faktisk å skrive om det. Takk for at du leste! Nå skal jeg bare gå og skrike inn i hodeputen min, før jeg henter lille trille i vognen og starter på middagen.. Hipp hurra for lørdager!
- Anette -
