Jeg startet å blogge for neste to år siden, Om 9 dager er det nøyaktig to år - tenk det!. Grunnen til at jeg begynte å blogge var fordi jeg skulle være hjemme et år fra jobb, og ville bruke dette som en slags "dagbok". Vi (eller jeg..) hadde mye planer det året jeg skulle være hjemme. Jeg skulle reise med guttene, jeg skulle ha dem mye hjemme fra barnehagen, jeg skulle lage middag fra bunnen hver dag, ordne med hage og hus, trene.. You name it! Det tok 8 uker før jeg sa ja til å jobbe i tre uker. Deretter gikk det 1,5 måned før jeg var tilsatt i ny jobb her på Hafrsfjord skole.. Så mye for det fri-året..
Uansett.. Jeg fortsatte å bruke bloggen fordi jeg syntes det var gøy å skrive og fordi det hjalp meg litt mens Ådne var borte. Ironisk nok var Ådne mest borte de tre første årene etter Noah ble født, nå har han begynt å få fast reiseplan med 3 uker på og 4 uker av. Det var mye frustrasjon ute å gikk disse årene. For Noah var ingen baby/gutt som spiste eller sov, og så kom jo Simen.. Simen er jo et kapittel for seg selv.
Når jeg blar tilbake på bloggen, så merker jeg at jeg var nok rimelig utslitt til tider. Det var mye klaging, sutring og sinte blogg-innlegg, men så var det jo så godt å få blogget om det. Få sagt det høyt til noen. Jeg har faktisk alltid hatt en drøm om å skrive en bok, og Ådne mente at bloggen gjerne kunne hjelpe meg å komme i gang. Det ble ingen bok, men det ble en blogg om alt som handler om meg og mine.
Jeg har hatt oppturer og nedturer, og det har hjulpet meg å dele dem med dere. Og i dag har vært en tung og vanskelig dag. Vår kjære farmor er død. Hun sovnet stille inn i morges, og vi hadde en minnestund hvor hele familien møttes. Enten har ikke jeg vært helt klar over tilstanden til farmor tidligere, eller så har jeg bare fortrengt det, men for ca. 2 uker siden fikk jeg beskjed om at farmor ikke kom til å komme i bryllupet fordi hun var for syk. Jeg ble selvfølgelig forferdelig lei meg, men må helt ærlig innrømme at jeg gikk rundt med et håp inni meg likevel. I dag er hun altså borte og jeg skal aldri få se henne igjen. Det føles trist og vondt. Det er ikke lenge siden farmor og farfar var på besøk hjemme hos oss og spiste boller og kake, og plutselig.. er alt snudd. Jeg syntes dette kom brått på. Jeg skjønte nok hvor veien gikk før helgen, da vi besøkte farmor på avdelingen hun har bodd den siste tiden. Men jeg er allikevel overrasket over reaksjonen min i dag. Det går virkelig ikke an å forberede seg på noe slikt..
Farmor var fantastisk! Jeg husker at jeg ville bli farmor da jeg var liten. Jeg ville reise like mye som hun og farfar gjorde, jeg ville lage like gode boller og horn, og jeg ville bo i det perfekte huset deres på Vaulen. Jeg ville være like fin på håret som henne og jeg ville være like flink til å ta vare på alle - som henne. Farmor har alltid vært en helt i mine øyne. Faktisk, så har jeg snakket med farmor hver eneste uke i telefonen siden jeg fikk Noah. Med unntak av de siste månedene, har vi snakket sammen en til tre ganger hver uke! Vi har gått fast og gjevnlig på besøk til dem, og guttene har alltid synes det har vært gøy hos farmor og farfar. Nå får jeg aldri se henne igjen, og jeg er sint, lei, trist og forvirret på en gang. Det er så vanskelig å forestille meg at jeg aldri skal få se henne igjen. Aldri.. At farmor ikke lenger bor på Vaulen, at jeg ikke lenger kan ta opp telefonen og ringe henne. Jeg vet at vi alle skal dø, men når de først skjer, uansett hvor forberedt du er, så gjør det forferdelig vondt likevel.
Jeg kommer til å savne deg - masse! Du kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt, og jeg skal snakke mye om deg til guttene. Du var en mor, farmor og oldermor. Får jeg et like langt og innholdsrikt liv som deg, ja da er jeg heldig. Du er på en god plass nå farmor, det vet jeg. Vi skal passe på hverandre her hjemme, og vi skal aldri glemme deg. Du vil alltid ha en plass i hjertet mitt og jeg kommer aldri til å glemme deg - min flotte, fantastiske farmor som jeg er så inderlig glad i..
- Anette -
