Lydbok #3

For et vær! Det er jo full sommer ute jo - fantastisk!

Vi har vært på hytten i helgen med godtfolk og både store og små har kost seg. Vi har grillet hver dag siden torsdag og fått nye fregner på nesen alle mann :)

Hjemme er hverdagen begynt igjen med skole og barnehage. Prosjekter fullføres, men det tar tid i slikt vær. Vi vil mye heller være ute og nyte solen enn å montere ting inne.
Heldigvis er det tid til litt annet enn bare prosjekter også :) Jeg elsker fortsatt å være hjemme i permisjon, og nyter at Eivind liker så godt å sove i vogn. Jeg går med andre ord mye turer. Faktisk går jeg to til tre turer hver dag. Minst en pleier å være litt lang (vi snakker kilometere, ikke mil).
Nå har jeg hørt ferdig bok nr 3 i Kepler serien - ildvitnet, og jeg har begynt på neste: Sandmannen. Denne er bare så utrolig spennende! Fra første ti minuttene var jeg hektet. Jeg skjønte fort at dette skulle bli en bok som var vanskelig å legge fra seg (kan jeg si det når det er snakk om lydbok?).

Da jeg var ute på den ene turen min i dag måtte jeg stoppe opp og ta et bilde av utsikten. Har dere sett noe så nydelig?

I skrivende stund sitter jeg hjemme, i stuen, i godstolen min og ser på solnedgangen. Straks de minste sover (utrolig hvor lenge de klarer å holde seg våkne til tross for full speed hele dagen i FULL sol!) skal jeg trykke på play knappen mens jeg nyter utsikten.

Ha en flott kveld alle! :)

- Anette -

Litt sliten nå ja..

Takk Gud for at det er mandag! Stemmer det - jeg liker mandager! 

Faktisk, elsker jeg ukedager akkurat nå. Helger er stress og travle, og jeg begynner å bli utslitt. Jeg kvier meg litt for å skrive dette innlegget, for jeg vil helst ikke klage. Jeg har så utrolig mye å være glad for og da er det så dumt å klage, men.. Jeg er så innmari sliten akkurat nå. Hver kveld er jeg skuffet over meg selv. Hvorfor har jeg ikke spurt om hjelp? Hvorfor har jeg ikke ringt noen? Men samtidig vet jeg ikke helt hva jeg skal spørre om.. "Hei, jeg er sliten. Kan du komme og bare være her.. med meg.. helst noen timer, eller kanskje til de sover?" 

Jeg er fryktelig sliten, men fortsatt går det greit. For hva betyr vel egentlig greit? Betyr det at alt er tipp topp - kunne ikke vært bedre. Eller betyr det at ting går ikke helt etter boken, men vi står jo opp om morgenen og legger oss om kvelden - så noe gjøres jo riktig? Jeg vet ikke helt hva greit betyr jeg. Og det er et spørsmål jeg får ofte. Det må jo gå skikkelig gale mener jeg, om jeg skulle svart noe annet enn "Det går greit." Hvordan hadde de reagert da? "Hei, hei. Nei, det går ikke så greit." Da hadde de spurt "Hvorfor ikke?" og jeg hadde svart "Jeg er sliten og trøtt." Videre hadde de spurt "Du må gi beskjed om jeg kan hjelpe med noe." Og der stopper det for meg. Jeg tror egentlig jeg vil ha hjelp, men jeg vet ikke til hva? Det er ikke alltid det er så mye hjelp i å få hjelp heller. Og det er ikke alltid jeg vet hva jeg trenger hjelp med. Og ofte, faktisk nesten hver eneste dag, går alt på skinner. Men når kvelden kommer kjenner jeg at det rett og slett ikke går så greit likevel. Det verker under bena, det er tungt å holde ryggen rett, jeg orker ikke le, jeg er sulten men ingen ting frister, jeg vil ikke gjøre noe og jeg irriterer meg over at jeg ikke så det komme. Hva er det med meg? 

Guttene er så gode. Jeg tror de skjønner det, eller ser det. De roer seg. De går fint ned på badet og vi pusser tenner og steller til kvelden. De legger seg fint i egne senger. Selv om de ikke alltid sovner med en gang, holder de seg fint på rommene sine. De vet at jeg legger Eivind og at de må være rolige. Han legger seg også fint. Det er lite spetakkel i huset når det er leggetid. Faktisk er det veldig rolig. De sover godt om nettene også. Til og med Eivind sover rundt! Jeg pleier ikke være sen i seng jeg heller. Så hvorfor er jeg så utrolig sliten?

Nå har Ådne vært borte i 22 dager. Det er det lengste jeg har vært alene med våre 3 gutter. Han skulle egentlig kommet hjem i dag, men det er blitt utsatt. Først ble det utsatt til i morgen, og nå er det blitt utsatt til onsdag. Jeg vet ikke om jeg holder ut om det skulle bli utsatt enda en dag.. Jeg har innstilt meg hele tiden på at han skulle komme hjem i dag. At vi skulle være to. At vi kunne dele litt på oppgaver og ansvar, men nå må jeg holde ut noen dager ekstra. For det er det jeg gjør. Jeg holder ut.. Hva skulle jeg ellers gjøre? Legge meg ned? Stikke av? Mange sier at jeg er flink og god, men det synes jeg ikke selv. Jeg har jo ikke noe valg - jeg bare MÅ klare det.

Jeg ble fortalt, av både fastlegen, jordmor og psykologen at jeg var utslitt og mildt deprimert i svangerskapet. De sa at jeg måtte spørre om hjelp. De sendte meg ut av værelset med enten en sykemelding eller en streng tone: "Spørr om hjelp!" Jeg husker jeg ble sint da de sa det, men jeg turte ikke si noe. Her kom jeg til dem med tårer i øynene og ba dem om å hjelpe meg fordi jeg ikke hadde det godt, og de sendte meg ut igjen med beskjed om at dette var min feil fordi jeg ikke spurte om hjelp. Jeg må jo være verdens verste som ikke klarer den enkle oppgaven, eller hva? På andre møte med jordmor og psykolog tror jeg de skjønte at ikke alt kun lå og hvilte på meg. For da begynte de å snakke om Ådne. At han også måtte hjelpe til. At det var utrolig mye han også kunne gjøre selv om han var i Afrika. At det ikke alltid var jeg som var nødt til å spørre om hjelp. Men først og fremst fikk jeg beskjed om å slappe av. De skulle bare visst hvor "lett" det er å slappe av når du er gravid, utslitt, mildt deprimert og er alene med to gutter - i nesten 5 uker!! Faen heller! "Fasitsvar" fra folk som tror de vet alt er det verste jeg vet! 

Svangerskapet var tøft. Mest psykisk. Vonde tanker, konstant sliten og trøtt, mye vonde plager, mye lyd og trass i huset, alt for mye alene med for mye ansvar. Å kunne slappe av er ikke en selvfølge for alle.

Jeg er langt ifra deprimert nå. Jeg har det godt. Jeg er glad og fornøyd. Jeg finner en glede i alt guttene gjør, og jeg liker godt å være med dem. De er fantastiske og jeg er heldig. Vi er heldige - Ådne og jeg. Og jeg vet det. Jeg takker og bukker hver eneste dag for alt det vi har. Hverandre, guttene, tak over hodet, helsa, jobber og overskudd til å finne på ting som en familie. Jeg er heldig som har alt dette og tro du meg: Jeg vet det! Det er derfor jeg kvier meg litt for å skrive dette. Skrive om "plagene" jeg har, når jeg vet at jeg har jo ingen plager. Hva betyr vel det om jeg er sliten? Det er jo egentlig bare en bagatell. Det kommer jo til å gå over. Det er jo bare en periode akkurat nå som er travel. Og snart kommer Ådne hjem.. snart skal vi være to. Snart kan jeg slippe å gjøre alt alene. Snart skal jeg slippe å være alene. 

Dette skal gå greit! Dette kommer til å gå kjempe bra :) Jeg skal komme meg oppå igjen når Ådne kommer hjem. Og til dere som tenker at det er tåpelig å bli utslitt fordi en ikke klarer å spørre om hjelp: Det er faktisk veldig vanskelig å spørre om hjelp når du ikke har det bra med deg selv. En slags påminnelse om at du ikke klarer det du gjør. 

Nok sutring fra min side. Håper dere får en fin kveld alle :)

- Anette -

Lydbok nr. 2

I mars skrev jeg et innlegg om lydbøker hos Storytel. Har du ikke lest innlegget, kan du lese det her. Jeg er altså ferdig med Jojo Moyes´s Den ene pluss en. FOR en fantastisk bok. Jeg kan anbefale den på det sterkeste! 

Nå har jeg altså begynt på en ny bok. Bok nr. 3 i Kepler serien - Ildvitnet. Jeg har lest de to første bøkene selv og har faktisk Ildvitnet i pocketutgave, men jeg får jo aldri tid til å lese. Jeg har derimot tid til å høre ;) Jeg har også fått meg en fast rutine midt på dagen: lang gåtur med vognen mens jeg hører på lydbok. Jeg hører også på kvelden når de små er lagt og jeg henger opp- eller bretter klær, samt når jeg har lagt meg. Derfor har jeg begynt å legge meg litt tidlig. Vet egentlig ikke om klokken 22 er tidlig, men jeg er ikke senere i seng enn det i hvert fall. Jeg klarer ikke høre lenge når jeg har lagt meg, til tross for at boken er utrolig spennende. Men Storytel har en nattefunksjon som gjør at lydboken skrur seg automatisk av etter gitt tid. Jeg hører 15 minutter hver kveld (eller.. det blir alt mellom 8-10 minutter.. hehe..).

Etter å ha lest Ildvitnet skal jeg lese bok nr. 4 - Sandmannen, bok nr. 5 - Stalker, og til slutt den siste, nr. 6 - Playground. Alle disse er lest inn på norsk. Sistnevnte kommer på lydbok nå 1. mai for dem som er kommet så langt :)

Gleder meg en hel haug til å begynne på disse to. Men gleder meg enda mer til å høre Ildvitnet ferdig. Den er bare ssååååå spennende!

Må forresten få skryte av Ivar Nergaard som leser alle disse bøkene. Han leser med innlevelse og med en behagelig stemme. Han gjør det veldig lett å høre etter, for å si det slik ;)

Håper det blir mye fint vær framover. For det skal høres på lydbøker i lange baner. 

Flere som har erfaring med lydbøker?? :)

- Anette -

Nye treningstightser

Jeg har jo hatt bursdag. Og i den anledning fikk jeg bursdagsgave av Ådne: to treningstightser fra stronger. Ikke hørt om dem? Det hadde ikke jeg heller før "Inger in Dubai" la ut bildet av treningstightsene på instagram profilen sin. Reklamen virket virkelig på meg, for jeg ble forelsket ved første øyekast! Sendte bildet av tightsene til Ådne, og noen dager senere fikk jeg to hjem i postkassen og kunne prøve dem.

Jeg fikk Aloha og Genesis (navnet på tightsene). Jeg kunne tenkt meg alle sammen, men en plass må man jo begynne. Og siden det var et ukjent merke ville jeg prøve dem skikkelig ut før jeg eventuelt kunne ønske meg flere. Jeg går nemlig kun med tights om dagen. Det er så herlig behagelig å gå med og så synes jeg det ser skikkelig kult ut! :) Spriter liksom opp en kjedelig genser, og du ser automatisk veldig sporty ut. I tillegg er det jo veldig praktisk når jeg er så mye på farten som jeg er om dagene. Planen er jo også og begynne å trene litt etter hvert. Foreløpig blir det tur med vognen. Etter hvert vil jeg prøve å jogge litt, før jeg eventuelt tar steget videre til et studio eller noe? Vi får se.. Men dette er uansett en begynnelse. Vil du kikke litt på disse spreke tightsene, ta en titt på stronger.

Jeg fikk tightsene mine på torsdag og har gått med dem siden. Jeg er veldig fornøyd! De sitter godt på, sklir ikke ned, er ikke ubehagelig stramme og (enn så lenge) er de heller ikke gjennomsiktige når du bøyer deg - veldig viktig faktor! Først da jeg åpnet pakken og tok ut tightsen ble jeg litt skuffet. Stoffet kjentes veldig "stivt" ut, men det er det altså ikke. De er tøyelige og myke :) Pluss, de har en god og behagelig strikk i livet ;)

Har tatt noen bilder slik at dere kan få se dem på. Det er ikke akkurat proffe bilder (les: mobilen), men heldigvis har jeg lange apekatt armer og klarer å ta bildet et lite stykke fra kroppen. Sikkert litt kjekt å se hvordan de ser ut på en ganske normal kropp. Dette er altså den modellen som heter Aloha :)

Så slik går altså jeg kledd om dagene - sporty mom.. haha.. ;)

Her har jeg lagt ved bilde av den andre jeg har: Genesis, samt de tre andre jeg virkelig kunne tenkt meg.. Sikle, sikle..

Modell: Genesis

Modell: Carrara

Modell: Vietnam

Modell: Tropical


- Anette -

Så stor!

Jeg er så stolt at jeg holder på å sprekke! Minien begynner å bli stor, og det merkes. Han vokser for hver dag og det er nesten slik at jeg kan se ham vokse. Han er en blidfis uten like og har et herlig, og stort smil. Øynene smiler også. Han er så deilig <3

Nå er han 5 måneder, men nærmer seg 6. I det siste har han begynt å kreve mer mat, og jeg har vel egentlig følt at jeg ikke har vært nok. Vi har derfor begynt med litt måltider. I starten var det bare smaksprøver på grøt. Etter noen uker med en teskje og senere en spiseskje eller to gikk vi gradvis opp til en porsjon. Nå har han også fått et mellommåltid med banan - noe han ELSKER! Avokadoer er kjøpt inn og blir most sammen med bananen - sundt fett liker vi! Foreløpig virker det som om den sitter lenge i magen også. I tillegg har han begynt å få litt smaksprøver på middag. Litt gulrot og potet most sammen til purre´ - deilig. 

Jeg begynner så smått å huske igjen denne tiden med Noah og Simen. En herlig, spennende tid med mange nye smaker. Jeg skal ikke ta gleden helt på forskudd, men det virker som om Eivind muligens blir en liten kopi av meg selv da jeg var liten. Jeg er blitt fortalt at jeg sang da jeg fikk mat og at jeg spiste ALT jeg fikk. Og slik så jeg ut også.. haha.. Begge de eldste var flinke til å spise de også, fram til de ble ett år. Da var det som om de sluttet på dagen. Hadde ikke tid til mat mer. Men han her, han er en litt annen tye. Han er tyngre, større og ikke minst: roligere. Han har ro til å sitte i stolen og får dermed i seg hakket mer mat enn de andre to gjorde. Dette kan selvfølgelig snu, så jeg nyter det fullt ut så lenge det varer <3

Da guttene var små, kjøpte jeg fruktnett til dem. Et nett du kunne legge frukt ol. oppi og så kunne de sutte/tygge på nettet og få ut juicen. Det ble mye søl husker jeg, men de likte det veldig godt. I går fikk jeg tips om at det var kommet en litt mer moderne variant av dette nettet. Nemlig en "Kidsme food squeezer". Jeg måtte prøve den ut og var derfor innom TINY på madla og handlet den med meg i dag. Det som var så kjekt med den, var at det fulgte med to tuter. En tut som var ment til å sutte ut juicen fra frukt o.l. og en annen tut som var ment til å sutte smoothie/fruktmos fra. Du kan med andre ord både legge eple biter, banan biter eller melon biter, ELLER ha frukt purreér o.l. oppi - genialt! Herligheten kostet 179,- 

Selv prøvde jeg med banan - og det ble en hit! Så nå har jeg noe å gi Eivind mens vi andre spiser middag :) Alltid koselig å sitte sammen og spise samlet.

- Anette -

Kjære blogg

Jeg vil bare takke deg. Du har vært en god hjelp og støtte for meg, helt siden jeg startet å skrive her, 12. juni.2012. Du var egentlig ment som en informasjons-kilde hvor familie og venner kunne lese litt om alt det kjekke denne familien skulle gjøre og finne på. 

Første innlegget mitt het (naturlig nok): 

"Endelig har jeg fått meg blogg" og der stod det ikke annet enn: "Har en fantastisk søster som er så flink til å blogge, så nå var det på tide at jeg fikk meg en blogg jeg også. Siden jeg skal være hjemme et helt år er det kjekt å ha noe å gjøre på, samt dele opplevelser ol med dere andre. Det blir et rolig år med mye lek og kos med guttene. Dette året får jeg aldri tilbake, så det skal nytes!!"

Lite visste jeg om at jeg var tilbake i jobb igjen etter bare 2 måneder med ulønnet permisjon. Dette skulle være mitt friår med guttene, men det ble heller et år hvor jeg startet i ny jobb - noe jeg aldri har angret på! 

Etter hvert ble du mer og mer som en dagbok. Jeg delte tanker og følelser, og da Ådne var borte fikk jeg blåst ut mye frustrasjon gjennom deg. Og det hjalp! Det hjalp veldig å sette ord på hvordan jeg hadde det. Jeg har postet så mange som 660 innlegg! Noen triste, noen glade, noen morsomme, noen med masse bilder, noen med bare tekst, noen med følelser og mye mer. Når jeg blar gjennom innleggene mine, klikker inn på dem og leser, så føles det som om jeg skrev det i går. Reiser, barnehagen, bryllup (både andres og vårt eget), salg og tips, baking og mat, venner, familie.. Ja, det meste er blitt nevnt. 

Jeg husker at jeg aldri helt klarte å få en rød tråd i bloggen min. Men det syns jeg nå når jeg blar gjennom og leser. Den røde tråden er jo akkurat det bloggen heter: Meg og mine. For det er jo akkurat det jeg alltid skriver om. Mest om meg selv, og mye om mine.

Jeg ser tilbake på bilder av guttene og tenker at jeg er så glad jeg har disse bildene. De var nemlig lagret på vår gamle pc som bestemte seg for å ta kvelden en dag. Nå har vi lært, og lagrer alt dobbelt opp. Jeg ser også at jeg postet nesten hver eneste dag i perioder. Det store oppholdet kom egentlig ikke før i fjor, da jeg ble gravid. Jeg hadde det ikke greit i svangerskapet og fant ikke glede i noen ting - heller ikke å skrive her. Jeg klarte ikke skrive om noe som var positivt eller kjekt, og valgte derfor å ikke skrive i det hele tatt. Men unntak av gode perioder. Nå er alt annerledes. Nå har jeg egentlig lyst til å skrive litt hver dag, men holder litt igjen. Både fordi jeg ikke alltid har tid, og fordi jeg har blitt mer var på hvilke bilder jeg legger ut. Pluss, jeg tenker at det er nok ikke alt som er av interesse for dere heller.. hehe..

Jeg vil også takke dere lesere. Dere vet det nok ikke selv, men dere har også hjulpet meg veldig. Alle kommentarer jeg har fått i forbindelse med bloggen har vært positive og kjekke. Og det har vært godt å vite at noen har hørt meg de dagene jeg trengte å bli hørt. Jeg synes også det har vært kjekt å vist dere familien min. Skryte litt (mye) av dem og vise dem til ALLE jeg kjenner og ikke kjenner.

Jeg har også fått tilsnakk et par ganger ang bloggen min, noe som ikke har kjentes godt. Jeg vet jeg ikke burde bry meg, men det er aldri kjekt å høre at folk kritiserer det du mener og/eller føler. Hvertfall ikke når jeg mener selv at jeg ikke skriver noe støtende eller stygt.

Jeg tror i bunn og grunn at du har, på godt og vondt, gjort meg sterkere og sikrere på meg selv. Går det an? Du har alltid hørt på meg og tatt i mot mine ord. Du har vært en slags samtalepartner for meg når Ådne har vært borte, og jeg har fått lempet masse over på deg.

Jeg lover å oppdatere deg oftere. Jeg lover å bruke deg når jeg trenger deg. Og jeg lover å fortsette å dele litt om meg og mine..

Et aldri så lite bildedryss av gamle bilder jeg fant fra eldre innlegg på bloggen <3 Bilder jeg helt hadde glemt ut at jeg hadde og som vekker minner <3

 Da vi nettopp hadde flyttet inn i huset og ikke hadde møbler...

 Ah. Mallorca... haha..

 Love it, love it, love it...

- Anette -

Ønskeliste

Det nærmer seg bursdag for denne damen. Fredag fyller jeg hele 32 år - jaiks! Og i den anledning blir jeg jo ringt ned av folk som vil vite hva jeg ønsker meg til bursdagen.. høhø.. Derfor lager jeg like greit en liten ønskeliste her inne. Hipp hipp..

Jeg samler på alve serviset til Wik og Walsøe, og ønsker meg middagstallerkener, suppe skåler og kaffekopper :)

Treningsklær står kjempe høyt på ønskelisten i år! Det er så utrolig behagelig OG praktisk når man går hjemme. Gjerne fra Kari Traa - det er så herlig fargerikt.

Sko fra Arnie Says. Enten disse svarte, eller dem i sjampagne :)

Oppbevaringskurv fra Muuto. Veldig gjerne gul eller grå. Eller kanskje grønn.. Eller blå.. Eller kanskje fersken <3

Pledd fra Rosenbergcph - gult <3 <3 <3

Jeg er veldig glad i enkle smykker, armbånd og øredobber som kan brukes til hverdags. Og da har jeg virkelig falt for etikka sine klassiske, rene og enkle varianter. Har smykket med bokstaven A, men kunne godt tenkt meg armbåndet også. Eller kanskje noen enkle øredobber i gull? :)

Men jeg er ikke vanskelig! En klem, en blomst, en hilsen blir jeg like glad for :) Ellers er jo gavekort supert. Enten i en sportsforretning, Capone eller Brødrene Pedersen :) 

Nå skal det mates før vi går oss en tur i det flotte været! Ha en fin mandag alle :)

- Anette -

Vi har alle en superhelt inni oss

Simen og meg snakket litt om superhelter i dag. Du vet, Batman, Supermann, Hulken, Ironman osv. Så spurte han meg om hvem av dem som er sterkest. Og det svaret er jo lett: "Supermann", svarer jeg. "Nehei", får jeg tilbake. "Batman er sterkere enn Supermann", sier han. Så defor prøver jeg å forklare: "Supermann kan fly, han kan løfte et hus, han kan blåse storm ut av munnen og skyte laserstråler fra øynene og han kan se gjennom ting - røntgensyn." Og da får jeg bare tilbake "det kan Batman og, for det har Georg sagt". Jeg skulle gjerne likt å snakket litt med han her Georg (fiktivt navn). "Jasså, han sier det?" "Ja, og Georg vet det bedre enn deg." Jeg klarte ikke dy meg, jeg bare måtte. Jeg mener, han la jo opp til det selv. Nå er det krig tenkte jeg, det er krig!

"Vet du hvem den største superhelten i hele verden er? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er jeg det! Jeg klarer så utrolig mye mer enn det Supermann, Batman, Hulken og alle de andre superheltene i trikot gjør, at du aner ikke. Jeg står opp hver eneste morgen med tre små superhelter som skal ha forskjellig mat jeg. De skal jaggu meg ha forskjellig drikke også. Jeg klarer å ha kontroll på disse tre små hele døgnet, til alle døgnets tider. Jeg vet akkurat hvordan jeg skal massere bena dine når du har voksesmerter for eksempel, og jeg vet veldig godt hva som gjør deg redd om kvelden. Jeg klarer å få et mørkt rom til å bli koselig og jeg klarer å synge deg i søvn. Jeg har superhørsel og jeg er megasterk. Tenk at jeg klarer å løfte deg på skuldrene mens jeg kjører vognen og småjogger etter eldstemann på sykkel du - skulle gjerne sett Batman gjøre det! Jeg vet akkurat hva som hjelper når du har falt og slått deg på kneet, eller hva som hjelper om du har vondt i magen. Jeg klarer å kile deg mens lillebror får melk, og jeg smører mat til deg mens jeg hører storebror i leselekse. Jeg vet hvordan jeg skal trøste deg når du savner pappa, og jeg klarer å få bort ketchup flekker på minions genseren din - noe jeg er helt sikker på at Supermann aldri hadde klart!

Simen hører på alt jeg sier og jeg ser at han grubler litt. Så hever han øyenbrynene sine, legger hodet på skakke og lar vinner-kommentaren komme: "Ja, men pappa, han flyr helikopter til jobb han".

- Anette -