Kjære blogg

Jeg vil bare takke deg. Du har vært en god hjelp og støtte for meg, helt siden jeg startet å skrive her, 12. juni.2012. Du var egentlig ment som en informasjons-kilde hvor familie og venner kunne lese litt om alt det kjekke denne familien skulle gjøre og finne på. 

Første innlegget mitt het (naturlig nok): 

"Endelig har jeg fått meg blogg" og der stod det ikke annet enn: "Har en fantastisk søster som er så flink til å blogge, så nå var det på tide at jeg fikk meg en blogg jeg også. Siden jeg skal være hjemme et helt år er det kjekt å ha noe å gjøre på, samt dele opplevelser ol med dere andre. Det blir et rolig år med mye lek og kos med guttene. Dette året får jeg aldri tilbake, så det skal nytes!!"

Lite visste jeg om at jeg var tilbake i jobb igjen etter bare 2 måneder med ulønnet permisjon. Dette skulle være mitt friår med guttene, men det ble heller et år hvor jeg startet i ny jobb - noe jeg aldri har angret på! 

Etter hvert ble du mer og mer som en dagbok. Jeg delte tanker og følelser, og da Ådne var borte fikk jeg blåst ut mye frustrasjon gjennom deg. Og det hjalp! Det hjalp veldig å sette ord på hvordan jeg hadde det. Jeg har postet så mange som 660 innlegg! Noen triste, noen glade, noen morsomme, noen med masse bilder, noen med bare tekst, noen med følelser og mye mer. Når jeg blar gjennom innleggene mine, klikker inn på dem og leser, så føles det som om jeg skrev det i går. Reiser, barnehagen, bryllup (både andres og vårt eget), salg og tips, baking og mat, venner, familie.. Ja, det meste er blitt nevnt. 

Jeg husker at jeg aldri helt klarte å få en rød tråd i bloggen min. Men det syns jeg nå når jeg blar gjennom og leser. Den røde tråden er jo akkurat det bloggen heter: Meg og mine. For det er jo akkurat det jeg alltid skriver om. Mest om meg selv, og mye om mine.

Jeg ser tilbake på bilder av guttene og tenker at jeg er så glad jeg har disse bildene. De var nemlig lagret på vår gamle pc som bestemte seg for å ta kvelden en dag. Nå har vi lært, og lagrer alt dobbelt opp. Jeg ser også at jeg postet nesten hver eneste dag i perioder. Det store oppholdet kom egentlig ikke før i fjor, da jeg ble gravid. Jeg hadde det ikke greit i svangerskapet og fant ikke glede i noen ting - heller ikke å skrive her. Jeg klarte ikke skrive om noe som var positivt eller kjekt, og valgte derfor å ikke skrive i det hele tatt. Men unntak av gode perioder. Nå er alt annerledes. Nå har jeg egentlig lyst til å skrive litt hver dag, men holder litt igjen. Både fordi jeg ikke alltid har tid, og fordi jeg har blitt mer var på hvilke bilder jeg legger ut. Pluss, jeg tenker at det er nok ikke alt som er av interesse for dere heller.. hehe..

Jeg vil også takke dere lesere. Dere vet det nok ikke selv, men dere har også hjulpet meg veldig. Alle kommentarer jeg har fått i forbindelse med bloggen har vært positive og kjekke. Og det har vært godt å vite at noen har hørt meg de dagene jeg trengte å bli hørt. Jeg synes også det har vært kjekt å vist dere familien min. Skryte litt (mye) av dem og vise dem til ALLE jeg kjenner og ikke kjenner.

Jeg har også fått tilsnakk et par ganger ang bloggen min, noe som ikke har kjentes godt. Jeg vet jeg ikke burde bry meg, men det er aldri kjekt å høre at folk kritiserer det du mener og/eller føler. Hvertfall ikke når jeg mener selv at jeg ikke skriver noe støtende eller stygt.

Jeg tror i bunn og grunn at du har, på godt og vondt, gjort meg sterkere og sikrere på meg selv. Går det an? Du har alltid hørt på meg og tatt i mot mine ord. Du har vært en slags samtalepartner for meg når Ådne har vært borte, og jeg har fått lempet masse over på deg.

Jeg lover å oppdatere deg oftere. Jeg lover å bruke deg når jeg trenger deg. Og jeg lover å fortsette å dele litt om meg og mine..

Et aldri så lite bildedryss av gamle bilder jeg fant fra eldre innlegg på bloggen <3 Bilder jeg helt hadde glemt ut at jeg hadde og som vekker minner <3

 Da vi nettopp hadde flyttet inn i huset og ikke hadde møbler...

 Ah. Mallorca... haha..

 Love it, love it, love it...

- Anette -

Ønskeliste

Det nærmer seg bursdag for denne damen. Fredag fyller jeg hele 32 år - jaiks! Og i den anledning blir jeg jo ringt ned av folk som vil vite hva jeg ønsker meg til bursdagen.. høhø.. Derfor lager jeg like greit en liten ønskeliste her inne. Hipp hipp..

Jeg samler på alve serviset til Wik og Walsøe, og ønsker meg middagstallerkener, suppe skåler og kaffekopper :)

Treningsklær står kjempe høyt på ønskelisten i år! Det er så utrolig behagelig OG praktisk når man går hjemme. Gjerne fra Kari Traa - det er så herlig fargerikt.

Sko fra Arnie Says. Enten disse svarte, eller dem i sjampagne :)

Oppbevaringskurv fra Muuto. Veldig gjerne gul eller grå. Eller kanskje grønn.. Eller blå.. Eller kanskje fersken <3

Pledd fra Rosenbergcph - gult <3 <3 <3

Jeg er veldig glad i enkle smykker, armbånd og øredobber som kan brukes til hverdags. Og da har jeg virkelig falt for etikka sine klassiske, rene og enkle varianter. Har smykket med bokstaven A, men kunne godt tenkt meg armbåndet også. Eller kanskje noen enkle øredobber i gull? :)

Men jeg er ikke vanskelig! En klem, en blomst, en hilsen blir jeg like glad for :) Ellers er jo gavekort supert. Enten i en sportsforretning, Capone eller Brødrene Pedersen :) 

Nå skal det mates før vi går oss en tur i det flotte været! Ha en fin mandag alle :)

- Anette -

Vi har alle en superhelt inni oss

Simen og meg snakket litt om superhelter i dag. Du vet, Batman, Supermann, Hulken, Ironman osv. Så spurte han meg om hvem av dem som er sterkest. Og det svaret er jo lett: "Supermann", svarer jeg. "Nehei", får jeg tilbake. "Batman er sterkere enn Supermann", sier han. Så defor prøver jeg å forklare: "Supermann kan fly, han kan løfte et hus, han kan blåse storm ut av munnen og skyte laserstråler fra øynene og han kan se gjennom ting - røntgensyn." Og da får jeg bare tilbake "det kan Batman og, for det har Georg sagt". Jeg skulle gjerne likt å snakket litt med han her Georg (fiktivt navn). "Jasså, han sier det?" "Ja, og Georg vet det bedre enn deg." Jeg klarte ikke dy meg, jeg bare måtte. Jeg mener, han la jo opp til det selv. Nå er det krig tenkte jeg, det er krig!

"Vet du hvem den største superhelten i hele verden er? Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er jeg det! Jeg klarer så utrolig mye mer enn det Supermann, Batman, Hulken og alle de andre superheltene i trikot gjør, at du aner ikke. Jeg står opp hver eneste morgen med tre små superhelter som skal ha forskjellig mat jeg. De skal jaggu meg ha forskjellig drikke også. Jeg klarer å ha kontroll på disse tre små hele døgnet, til alle døgnets tider. Jeg vet akkurat hvordan jeg skal massere bena dine når du har voksesmerter for eksempel, og jeg vet veldig godt hva som gjør deg redd om kvelden. Jeg klarer å få et mørkt rom til å bli koselig og jeg klarer å synge deg i søvn. Jeg har superhørsel og jeg er megasterk. Tenk at jeg klarer å løfte deg på skuldrene mens jeg kjører vognen og småjogger etter eldstemann på sykkel du - skulle gjerne sett Batman gjøre det! Jeg vet akkurat hva som hjelper når du har falt og slått deg på kneet, eller hva som hjelper om du har vondt i magen. Jeg klarer å kile deg mens lillebror får melk, og jeg smører mat til deg mens jeg hører storebror i leselekse. Jeg vet hvordan jeg skal trøste deg når du savner pappa, og jeg klarer å få bort ketchup flekker på minions genseren din - noe jeg er helt sikker på at Supermann aldri hadde klart!

Simen hører på alt jeg sier og jeg ser at han grubler litt. Så hever han øyenbrynene sine, legger hodet på skakke og lar vinner-kommentaren komme: "Ja, men pappa, han flyr helikopter til jobb han".

- Anette -

Kjære pappa..

I går kom jeg over et album som var ditt og som jeg har hjemme hos meg. Et album du selv har laget i 1978, da du var 23 år gammel. Jeg blar gjennom albumet med blandede følelser, men mest av alt er det glade følelser. Innimellom blir jeg trist, redd og sint, men mest av alt glad. Det er så godt å se bilder av deg. Se hvor glad og bekymringsfri du var da. Jeg ser også mange likheter mellom oss. Vi var egentlig ganske like du og jeg..

Mitt bilde av deg pappa, var at du ga aldri opp og du var ikke redd for utfordringer. Du tok sjanser og du hjalp de rundt deg som trengte hjelp. Du stod på og du jobbet - mye! Derfor satt du også igjen med mye. Familie som holdt sterkt sammen og med mange gode, nære venner. Jeg ser mye av meg selv i deg. Jeg er nemlig også en person som aldri gir meg. Faktisk står jeg på til jeg stuper, og det var det som skjedde i 2015. Jeg stupte. Jeg har alltid hatt så lyst å være slik som du, med stå-på-vilje av stål og en som aldri, aldri gir seg. Det er jo selvfølgelig ingen skam å gi seg, men jeg bare føler at det var det meg og deg var så like på. Vi gir oss aldri. Du var også veldig uredd, noe jeg selv også er. Jeg har aldri vært redd for å ta sjanser, og jeg er stolt av alt jeg har gjort. Noen fall har det selvfølgelig vært, men er det ikke det vi lærer mest av- fall? Å reise seg opp igjen og vite at det der trenger jeg ALDRI gjøre igjen. Jeg ser i albumet ditt at du var mye ute å reiste, alltid med venner. Dere sov i telt, reiste på konserter, reiste rundt i verden og hadde nok av hjemmefester. Du var sosial og du var alltid på farten. Satt ikke rolig. Slik er jeg også. Jeg hater å sitte rolig. Faktisk blir jeg litt stresset når det skjer lite. Jeg må ha noe å gjøre hele tiden. 

Vi er "arbeidsfolk" du og jeg. Eller du var, jeg er. Vi er glad i å jobbe og derfor tror jeg og håper, at vi gjør en god jobb også. Jeg sendte ut skriv i postkassene til familier med barn da jeg var 8-9 år gammel, om at jeg kunne passe barna. Satt deretter jevnt og trutt barnevakt til jeg var 18 og flyttet til Kristiansand. Men du skaffet meg min første "skikkelige" jobb da jeg var 14 år, og siden det har jeg alltid jobbet. Jeg har faktisk aldri ikke jobbet siden det. Jeg har vasket lokaler, delt ut reklame, arkivert, vasket hjemme i private hus (som en følge av den første vaskejobben min), servert mat, jobbet på Narvesen, veskebutikk (både i Stavanger og i Kristiansand), B-young, dyrebutikk og til slutt fikk jeg jobb som lærer. Jeg har alltid stått på, jeg har alltid klart meg. Akkurat slik som du.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver om dette nå? Mars måned er akkurat ferdig og april måned er nettopp begynt. Mars måned er den måneden vi mistet deg i, og april er den måneden du skulle hatt bursdag i. Den måneden vi tre, du, meg og Kristoffer, har bursdag. April er vår måned. Jeg savner deg alltid ekstra masse i disse to månedene. Det går mye bedre nå. Jeg tenker fortsatt masse på deg, men nå tenker jeg mest på alt det gode. På alle de gode og morsomme minnene. Da vi lo, skapte oss, tøyset og hadde det gøy. Jeg tenker mye på Kvitsøy. På fiske og på havet, på alle de gangene vi hoppet fra brygga eller kjørte båt i de store bølgene. Reker i naustet og nykokt krabbe. Dette er minner jeg har lyst å videreføre til mine gutter. 

Du var alltid ute på "hekkan" som vi sier så godt her i Stavanger. Du var glad i å tøyse og tulle. Det er jeg også. Jeg liker når folk ler. Jeg liker å le selv også. Det er så befriende. Da jeg så dette sitatet du hadde skrevet i albumet ditt var det som om de siste bitene falt på plass. Vi ER like vi to - for akkurat slik tenker jeg også. "Man er ikke voksen før man er barnslig, uten å skjemmes av det". Et herlig sitat pappa. 

Du savnes pappa. Hver eneste dag. Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg, vist deg. Jeg skulle ønsket at du hadde truffet guttene mine. De er fantastiske! Nå har jeg tre. Tenk det du - tre gutter! Jeg skulle også ønsket at du hadde fått truffet Ådne. Dere er ganske like dere to. Jeg vet at du hadde godkjent han. Han er så god og snill, og han gjør meg så glad. Derfor hadde han nok vært perfekt i dine øyne. Jeg kommer snart og tenner et lys pappa. Tar med meg guttene også.

- Anette -

Bildedryss fra påsken 2016

Det tok sin tid, men nå har jeg altså, omsider fått lagt over bilder fra kamera til mac´en. Vi har nemlig hatt omgangssyke i hus, og da tar ting litt tid.. Heldigvis er alle friske nå, så vi satser på at det er over for denne gang og går helgen i møte med senkede skuldre :)

Men altså, i påsken.. Vi har egentlig vært litt rundt omkring i påsken. Første helgen var guttene og jeg på vår hytte i Etne. På onsdagen var de eldste på dagstur til Ualand. På torsdag reiste hele familien på dagstur til Høle. Der hadde vi forresten årets første grill måltid - kjempe godt! Lørdags formiddag reiste vi til Sirdalen, til bestefar sin hytte. Der ble vi til mandag, altså 2. påskedag.

Det regnet litt da vi var i Sirdalen, og snøen var veldig våt. Men det stoppet ikke oss i å kose oss og ha det gøy likevel. De små fikk lekt seg i snøen, og de voksne fikk vært sosiale sammen. På søndagen tittet til og med solen opp og vi kunne nyte varmen i solveggen. Og Katrine, Kristoffer og meg laget kalkun på søndagen. Det ble en suksess og jeg er slettes ikke avskremt. Nå må jeg bare lære meg å lage en skikkelig god saus til ;) 

Her er noen bilder fra påsken vår:

- Anette -

Lydbok

Jeg er blitt hekta på lydbok! 

Rett før påske skrev fotballfrue om en app som heter "Storytel". Storytel er Nordens største strømmetjeneste for blant annet lydbøker, og for en fast månedpris på 169 kroner kan du lese og/eller lytte til tusenvis av bøker :) Klikker du deg inn via fotballfrue sitt innlegg, får du 30 dagers gratis prøvetid. Prøvetiden går automatisk over i et abonnement, men du kan når som helst melde deg ut - det er ikke bindingstid. Jeg tenkte at jeg ville prøve det ut, da jeg liker å lese bøker, men rett og slett ikke har tid til og åpne bøkene jeg har liggende. Det angrer jeg ikke på. Jeg går lange turer med vognen og hører på lydbok. Jeg hører mens jeg tar oppvasken, bretter klær, strikker (yes, jeg har begynt å strikke) og når jeg drikker kaffe og Eivind sover. Det er herlig avslappende. Faktisk hører guttene på lydbøker også. Jeg plugger i øretelefonene til mobilen, finner fram en kjekk lydbok og setter dem i sofaen - de liker det godt. Og det gir meg 10-20 minutter med FRIHET ;)

Jeg hører på "Den ene pluss en" for øyeblikket, av Jojo Moyes. Fantastisk! Planlegger å prøve meg på litt krim etterpå. Kanskje en av Keppler bøkene? Eventuelle gode tips tas imot :)

Det er veldig enkelt å bruke appen, ikke noe innviklet greier for å si det slik. Den har mange nyttige funksjoner, som for eksempel sove-modus (se bildet nederst). Der kan jeg velge hvor lenge lydboken skal bli lest før den automatisk går over i sove-modus. Dumt å sovne, og så leser bare lydboken videre og videre.. Ellers kan du sette bokmerke der du er kommet, justere lesehastighet, spole ol. Den har det du trenger for å høre en god bok med andre ord :)

Nå hopper jeg til køys med en bok på ørene. Skal få lagt over bilder fra påsken snart, så skal dere få se litt av hva vi gjorde i Sirdalen :)

- Anette -