Å være gravid - tredje gang

Salte bananer, men det er travelt å være gravid! Nå er vi altså gravide i uke 26, og har ikke mer enn 14 uker igjen! Det er jo bare 3 måneder - Jaiks! Ingen ting er i boks. Vi har ikke vogn eller seng. Rommet er ikke begynt på en gang. Vi skal vel ha noen klær oppe på loftet (og en dyne mener jeg), men det er tross alt snart 4 år siden vi pakket det ned. Om det fortsatt kan brukes vet jeg ikke. Vognen som guttene brukte er solgt for lenge siden, sengen ga vi bort til noen venner og det samme gjelder det meste av vippestoler, aktivitetstepper, ammepumpe og diverse. Det virker som vi egentlig gjorde oss ferdige en gang? Men, men.. Vi stresser ikke - snarere tvert imot. Minstemann trenger jo ikke på død og liv å ha på seg et nytt sett innen den første timen han er født? Og hva trenger du egentlig av utstyr til minstemann de første to dagene? Absolutt ingen ting som ikke kan bli skaffet av barnefar (eller et annet familiemedlem) ganske kjapt mener nå jeg. Og han kommer jo til å sove i vår seng i starten uansett. Trenger ikke stresse med egen seng i første omgang. Vippestol? Pøh.. de må jo få tid til å åpne øynene hvertfall før de blir satt nedi en vippestol eller lagt på et aktivitetsteppe. Nei, jeg er nok den personen som kommer til å springe rundt på barnas hus en dag, med lånt barnevogn, og kjøpe ALT når minsten er 3-4 mnd gammel. Haha.. Jeg ser det for meg! Kanskje han ikke får vippestol en gang. Kanskje vi "dropper" noen av de tingene? Ikke vet jeg, men jeg kan hvertfall fortelle dere, at tredje gang er jeg mer avslappet og stresser serdeles lite i forhold til minsten som snart skal komme. Og kanskje det stresser meg litt??

Første gang jeg var gravid sov jeg hver eneste dag etter jobb. Var jeg sliten la jeg meg på sofaen og sov og slik var det bare. Jeg hadde all verdens tid. Jeg leste mange bøker og artikler, jeg gledet meg hver eneste dag og var helt i ekstase over det lille underet som vokste inni meg. Jeg var i god form, og merket egentlig fint lite av at jeg var gravid, noe særlig stor ble jeg heller aldri. Jeg tok bilder av magen min (jevnlig..), noterte meg vektøktning, visste alltid hvor lang og tung han var inni der og jeg visste alltid, på timen, hvor langt vi var på vei. Andre gang var annerledes. Da var jo ikke Noah mer enn ett år og Ådne jobbet i nordsjøen også den gang. Jeg hadde ikke all verdens tid lenger, jeg hadde det heller travelt. Noah gikk i barnehagen og jeg jobbet fullt. Jeg synes det var travelt med en liten aktiv krabat som fortsatt brukte bleier, måtte ha litt hjelp med maten, kles på, stakk av, sov lite om nettene og ville helst bæres. Jeg sov ikke i det hele tatt om ettermiddagene med unntak av da Ådne var hjemme. Jeg var fin i formen også denne gang, bare mye mer sliten. Det var utrolig spennende å skulle få nummer to, et søsken. Hvordan ville Noah reagere? Hvor travelt skulle det egentlig bli? Ville de ligne hverandre? Ville nestemann bli like aktiv som Noah var da han var liten, eller skulle vi få en rolig gutt denne gang? Og alle svarene var - NEI! De lignet ikke i det hele tatt, Noah brydde seg fint lite om Simen, Simen var alt annet enn rolig - han var hyper. Han sov ikke, han spiste ikke, han ville ikke sitte i vognen, han ville ikke lese bøker, han ville ikke kose, han ville ikke kle seg, skifte bleier, pusse tennene, legge seg, kjøre bil... Jah.. Det ble noen travle år. Og nevnte jeg at Noah var en gutt som pleide å stikke av? Simen skrek hele tiden om han ikke fikk det som han  ville, og Noah stakk av. Selv var jeg i full jobb og Ådne i nordsjøen. Livet var perfekt, kunne ikke blitt bedre! Mens jeg skriver dette begynner jeg jo å forstå hvorfor vi har delt ut seng, vogn, vippestoler, leker, klær, dresser, leketepper o.l.   Hm.... :/

Denne gang er alt annerledes. Jeg fortrenger at jeg er gravid. Jeg har en kul på magen som irriterer meg, for den er sånn i veien. Kulen sparker meg hele tiden - snakk om å være uhøflig! Ådne fortrenger det også. Han mener at han må få litt fri mens han er hjemme, så hvorfor kan ikke jeg ta med meg guttene alene på hytta og la han få slappe av litt? Mye kynnere gjør at jeg snakker rart og får rare ansiktsuttrykk. Mangel på søvn gjør at jeg ler der det ikke passer seg, og gråter mens de andre ler. Jeg er sint og glad om hverandre (må jo være utrolig forvirrende for guttene?!). Når andre spørr meg om hvor langt vi er på vei, ja da gjetter jeg. Sånn ca. 26 uker svarer jeg mens jeg regner fort ut i hodet om det kan stemme. Jeg har ikke peiling på hvor lang eller tung han er. Ådne tippet 1,5 kg i går!! og jeg trodde 500 gram. Jeg må bare få legge til at Ådne trodde også han var 10 cm lang. Haha.. Jeg lo så kynnerne vrengte meg. Vi måtte jo inn på nette og sjekke, og tror du ikke han er 30 cm lang og veier 800 gram! Det er jo fantastisk - et lite menneske. En liten gutt som snart er klar for å møte familien sin. Det er jo et under, også denne gang. En frisk liten gutt som skal få to storebrødre. Jeg kan jo ikke la være å tenke på hvordan han kommer til å bli. Vil han bli rolig? Vil han ligne noen av brødrene sine? Vil han sove, spise, kose, ligge i vogn, kjøre bil eller stikke av? Sannsynligvis, vil han bli helt lik brødrene sine. Jeg mener, hvorfor skulle han bli annerledes?

Bildet har jeg lånt av mamma.no

- Anette -