Fikk nettopp en telefon om at Simen har fått barnehageplass.. Ikke i bhg til Noah, men en like ved. Dette burde jo vært en fantastisk nyhet (noe det forsåvidt også er) men jeg sitter igjen med litt blandete følelser. Jeg har jo søkt ett år permisjon fra jobb nettopp fordi vi ikke trodde vi skulle få plass. Og dette trodde vi på grunn av de store ventelistene som er i bhg i Stavanger og vi kjenner flere som ikke fikk plass i fjord, pluss jeg har snakket med ped leder i bhg vi søkte plass i og fikk absolutt inntrykk av at det var svært liten sjangs. Noe sikkert har hun aldri sagt, for de vet lite de også. Grunnen til at Simen nå har fått tildelt plass, er fordi alle de som har "rett" på plass, har fått og det er noen få plasser igjen å fylle opp med. Siden jeg var så innmari kjapp med å søke om bhg plass da han var født lå vi høyest oppe på listen. Hadde jeg ventet 4-5 dager, hadde vi nok ikke fått dette tilbudet.
Innstillingen spiller også en rolle
Nå har jeg innstilt meg på å være hjemme ett år, samtidig unner jeg Simen å få gå i bhg. Men han er jo så liten! Kanskje jeg skal takke ja og kun ha han en dag eller to i uken og i tillegg korte dager? Kanskje jeg skal takke nei og heller være hjemme med ham? Det hadde jo blitt et veldig rolig, koselig år for meg også om han hadde gått i bhg og jeg hadde kunnet hatt han hjemme noen dager i uken og også kunnet hatt Noah hjemme en dag i uken? Fått litt alene tid med begge to. Men hvordan går dette da økonomisk? Da får vi jo ikke kontantstøtte for Simen (5000 kr mnd) men må heller betale 2000 kr mnd ekstra. Og hva med jobben min? Hadde jeg fått den tilbake? Nei.. Dette må grubles nøye gjennom kjenner jeg. Forvirret med stor F!!
Den store, lille sjarmøren vår!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar