10 år uten pappa

I dag er det 10 år siden jeg hadde den verste dagen i mitt liv - jeg mistet pappa. Jeg pleier egentlig ikke snakke så mye om dette, rett og slett fordi jeg synes det er sårt fremdeles, Jeg liker godt å snakke om pappa og synes det er gøy å høre om andre som snakker om pappa. Det gir meg en følelse av at han aldri blir glemt. Men alt det vonde rundt det, det snakker jeg lite om. I dag har vært en berg-og-dalbane-dag. Med en gang det er ro rundt meg og jeg får anledning til å sitte ned litt, så surrer tankene - minnene. Det er nok litt ekstra spesielt i år også, fordi jeg faktisk skal gifte meg. Alle jenter gleder seg jo stort til den dagen helten deres skal følge dem opp kirkegulvet og gi dem videre. Den kommer aldri jeg til å få oppleve. Jeg har funnet en annen løsning, så det skal bli en fin vielse likevel, men jeg vet at det kommer til å være i tankene mine mens jeg går opp kirkegulvet. Jeg snakker mye om pappa til guttene. Jeg synes det er viktig at de vet hvem han var og at han var min pappa. De forstår jo ikke alt, men vet at han har egen gravstøtte på kirkegården og de synes det er gøy å få være med og tenne lys. 

 Savner deg så utrolig masse Pappa - min helt <3

- Anette -