4. desember - skøyteskole

For nesten nøyaktig to år siden, gikk jeg ute i gaten her vi bor. Simen var bare noen måneder gammel og lå i vognen sin. Godt innpakket i ull og vinterpose, for det var kaldt! Noah hadde også fått på seg vinterdress og hjelm, han stod nemlig på sparkesykkelen. På vognen hang også stå-brettet ti Noah. Han likte veldig godt å gå på tur, men han HATET å måtte gå selv. Sparkesykkel var en god hjelp i starten, men når vi skulle hjem igjen nektet han plent å stå. Da skulle han enten ligge oppi vognen eller så måtte jeg bære. Til nøds kunne han "godta" å stå på stå-brettet. Dette var en slik dag da alt skar seg. Jeg hadde gitt Simen masse melk og sørget for at rap var kommet opp. Jeg hadde nemlig planlagt denne turen en stund. Ådne var i nordsjøen, og hadde vært borte to av tre uker. Det var søndag, og jeg var rimelig sliten etter all natteammingen og en krevende gutt på 2 år som helst ville ha all oppmerksomheten selv.Jeg tenkte at hvis jeg pakket en sekk med noe godt i, la ut på en koselig tur, da ville Simen sove godt i vognen mens vi gikk og Noah ville sove godt da kvilen nærmet seg. Men den gang ei.. Vi hadde vel gått en liten kilometer (ca. 15 min gange) da Simen nektet å sove mer. Han har aldri taklet å ligge i vogn, men det visste jo ikke jeg dengang. Håpet var fremdeles stort om at dette skulle gå. Han skrek til melkesprengen stod ut gjennom ammeinnlegg og bh. Noah var ikke interessert i å gå hjem, for han ville renne i den laaaange bakken. Etter en god forhandlingsøkt, ble Noah og meg enige om at han skulle få renne ned denne pokkers lange bakken, og så skulle han gå hjem selv. Klarte han det, skulle han få se en film da vi kom hjem. Simen skrek fortsatt oppi vognen, og begynte å få brekningstendenser. Siden det var så kaldt og vind, syntes jeg ikke det var så kjekt å ta han opp heller. Han var jo tross alt bare 2,5 måned. Noah satte avgårde nedover bakken i en brenning, mens han så bakover for å se om jeg fulgte med. "SE FRAM!" skrek jeg hver tiende meter. Noah sparket i full fart og jeg sprang alt jeg klarte med vognen etter og Simen skrek for full hals nedi vognen. Vel nede i bakken bestemte Noah seg for at han ikke ville gå hjem allikevel. Jeg måtte bære. Siden både bryster, ører og hode gjorde vondt, slengte jeg sparkesykkelen over vognen, tok Noah på armen og begynte å trille på vognen med den andre armen opp den lange bakken, vel vitende om at det var gode 1,5 km forann meg - med oppoverbakke! Jeg svettet, jeg bannet, og jeg er rimelig sikker på at jeg grein noen tapre tårer også. Sprkesykkelen falt av rett som det var, hver gang jeg tok et skritt sparket jeg i stå-brettet, Noah var ivrig på armen og heiv seg fra side til side for å vise alt vi gikk forbi, vognen var blytung å dytte og Simen lå fremdeles i vognen og skrek. Da vi omsider var kommet opp her i gata, satte jeg Naoh fra meg, la sparkesykkelen på bakken og løftet opp Simen med vognposen rundt seg. Nå måtte jeg bare trøste. Det gjorde vondt i hele mammahjertet. Noah la seg ned på bakken i full protest og akkuratt da kommer naboen ut. "Det er travelt med to barn" sier han og rister på hodet. "Bare vent til de blir større, da blir det enda travlere..."

Jeg får ofte høre hvor travelt det er å ha barn. Spesielt er det lekser og trening de klager på. De skal på trening to dager i uken - hver, på forskjellige dager. Skole skal følges opp og det er viktig å melde seg frivillig til både FAU, som fotballagets hjelper og diverse andre ting. 

Men vet du hva? I dag var Noah på skøyteskole. Han har gått der 7 ganger nå. Det er trening to ganger i uken. I starten var jeg skeptisk. To treninger? Hvordan skulle jeg klare å følge opp det når Ådne var borte? Enten måtte jeg jo ta med meg Simen (og vi kan jo alle se for oss hvordan det hadde gått..) eller så måtte jeg bruke to barnevaktkvoter to ganger i uken. Men han begynte nå hvertfall, og de fire første gangene var helt jævlige! Han mestret det ikke og ville ikke - så enkelt som det. Han grein og klaget på at han var trøtt, ville hjem, var ferdig nå, kjedelig.. You name it! Men de andre sa at vi ikke måtte gi oss. Bestikkelser, bestikkelser, bestikkelser fikk vi høre. Og det har virket. I dag, den 7'ende gangen, stod han helt alene på isen en hel klokketime!! Det er jo helt utrolig! Han smilte, lo, koste seg og vinket stolt hver gang han skøytet forbi meg :) Selv stod jeg på sidelinjen og bare så på og snakket med alle de andre foreldrene. Jeg var sosial, jeg var støttende og vinket selvfølgelig tilbake hver gang han skøytet/stabbet forbi og det beste - JEG SLAPPET AV! Jeg kunne melde meg litt ut, trekke meg tilbake og se på. 

Det kan godt hende at det er travlere når de blir store disse ungene våre, men det er jo på en helt annen måte. Jeg kjører dem gledelig fram og tilbake til trening, venner, aktiviteter, besøk o.l. Men i dag fikk jeg virkelig litt innsikt i hva vi (kanskje) har oss i vente. Tenk, jeg skal kanskje bli en ishockeymamma, fotballmamma, håndballmamma, turnmamma som skal få kjøre guttene mine frem og tilbake til trening og kamper og så skal jeg få SE PÅ når de trener. Jeg kan stå og beundre hvor flinke de er og jeg har tid inni meg til å kjenne på hvor stolt jeg er. Jeg kan skrøyte av dem til de andre jeg står ved siden av. 

Blir det bare enda travlere når de blir større??

PS: guttene ønsker seg ishockeyhjelm, skøyter og hånbeskyttelse til jul! ;)

- Anette -