Kjære blogg

Jeg vil bare takke deg. Du har vært en god hjelp og støtte for meg, helt siden jeg startet å skrive her, 12. juni.2012. Du var egentlig ment som en informasjons-kilde hvor familie og venner kunne lese litt om alt det kjekke denne familien skulle gjøre og finne på. 

Første innlegget mitt het (naturlig nok): 

"Endelig har jeg fått meg blogg" og der stod det ikke annet enn: "Har en fantastisk søster som er så flink til å blogge, så nå var det på tide at jeg fikk meg en blogg jeg også. Siden jeg skal være hjemme et helt år er det kjekt å ha noe å gjøre på, samt dele opplevelser ol med dere andre. Det blir et rolig år med mye lek og kos med guttene. Dette året får jeg aldri tilbake, så det skal nytes!!"

Lite visste jeg om at jeg var tilbake i jobb igjen etter bare 2 måneder med ulønnet permisjon. Dette skulle være mitt friår med guttene, men det ble heller et år hvor jeg startet i ny jobb - noe jeg aldri har angret på! 

Etter hvert ble du mer og mer som en dagbok. Jeg delte tanker og følelser, og da Ådne var borte fikk jeg blåst ut mye frustrasjon gjennom deg. Og det hjalp! Det hjalp veldig å sette ord på hvordan jeg hadde det. Jeg har postet så mange som 660 innlegg! Noen triste, noen glade, noen morsomme, noen med masse bilder, noen med bare tekst, noen med følelser og mye mer. Når jeg blar gjennom innleggene mine, klikker inn på dem og leser, så føles det som om jeg skrev det i går. Reiser, barnehagen, bryllup (både andres og vårt eget), salg og tips, baking og mat, venner, familie.. Ja, det meste er blitt nevnt. 

Jeg husker at jeg aldri helt klarte å få en rød tråd i bloggen min. Men det syns jeg nå når jeg blar gjennom og leser. Den røde tråden er jo akkurat det bloggen heter: Meg og mine. For det er jo akkurat det jeg alltid skriver om. Mest om meg selv, og mye om mine.

Jeg ser tilbake på bilder av guttene og tenker at jeg er så glad jeg har disse bildene. De var nemlig lagret på vår gamle pc som bestemte seg for å ta kvelden en dag. Nå har vi lært, og lagrer alt dobbelt opp. Jeg ser også at jeg postet nesten hver eneste dag i perioder. Det store oppholdet kom egentlig ikke før i fjor, da jeg ble gravid. Jeg hadde det ikke greit i svangerskapet og fant ikke glede i noen ting - heller ikke å skrive her. Jeg klarte ikke skrive om noe som var positivt eller kjekt, og valgte derfor å ikke skrive i det hele tatt. Men unntak av gode perioder. Nå er alt annerledes. Nå har jeg egentlig lyst til å skrive litt hver dag, men holder litt igjen. Både fordi jeg ikke alltid har tid, og fordi jeg har blitt mer var på hvilke bilder jeg legger ut. Pluss, jeg tenker at det er nok ikke alt som er av interesse for dere heller.. hehe..

Jeg vil også takke dere lesere. Dere vet det nok ikke selv, men dere har også hjulpet meg veldig. Alle kommentarer jeg har fått i forbindelse med bloggen har vært positive og kjekke. Og det har vært godt å vite at noen har hørt meg de dagene jeg trengte å bli hørt. Jeg synes også det har vært kjekt å vist dere familien min. Skryte litt (mye) av dem og vise dem til ALLE jeg kjenner og ikke kjenner.

Jeg har også fått tilsnakk et par ganger ang bloggen min, noe som ikke har kjentes godt. Jeg vet jeg ikke burde bry meg, men det er aldri kjekt å høre at folk kritiserer det du mener og/eller føler. Hvertfall ikke når jeg mener selv at jeg ikke skriver noe støtende eller stygt.

Jeg tror i bunn og grunn at du har, på godt og vondt, gjort meg sterkere og sikrere på meg selv. Går det an? Du har alltid hørt på meg og tatt i mot mine ord. Du har vært en slags samtalepartner for meg når Ådne har vært borte, og jeg har fått lempet masse over på deg.

Jeg lover å oppdatere deg oftere. Jeg lover å bruke deg når jeg trenger deg. Og jeg lover å fortsette å dele litt om meg og mine..

Et aldri så lite bildedryss av gamle bilder jeg fant fra eldre innlegg på bloggen <3 Bilder jeg helt hadde glemt ut at jeg hadde og som vekker minner <3

 Da vi nettopp hadde flyttet inn i huset og ikke hadde møbler...

 Ah. Mallorca... haha..

 Love it, love it, love it...

- Anette -