Farvel, farfar. Pass godt på farmor og pappa!

Nå er det lenge siden jeg har oppdatert bloggen min, og det er det mange grunner til. Jeg har også vurdert å slutte, men fant ut at den gir meg såpass mye at jeg får heller ta noen opphold når det står på som "verst". Av og til er det lettere å få skrevet ned noen ord, enn å si dem. Og av og til hjelper det mer å skrive noen ord, enn å snakke med noen. Og i dag er en slik dag..

Jeg har vært heldig i oppveksten min. Veldig heldig. Jeg har hatt så mange gode forbilder rundt meg. Blant annet farmor og farfar. Som dere sikkert husker, døde farmor i fjor. Noe som var utrolig trist. Selv om det er det mest naturlige i livet (utenom å bli født) er det uten tvil det vondeste. Det å miste noen er noe du aldri blir forberedt på. Du kan tenke tanker om hvordan det vil bli uten dem, du kan tenke tanker om hvordan du tror du skal reagere den dagen du får en slik beskjed - men i bunn og grunn er du aldri forberedt. Og hvordan kan du egentlig være det? Hvordan kan du forestille deg et liv uten noen du har kjær, mens de ennå er her? Det er først når de er borte at tomheten inni deg sprer seg som en bølge innvendig, velter opp og snur alle følelser og tanker på hodet. I løpet av et minutt har du gått gjennom uendelig mange minner fra denne personen. Alt det gode vi har opplevd sammen, alle de store begivenhetene vi har feiret sammen, alle de telefonsamtalene vi har hatt, alle de besøkene vi har vært på, den første tiden og den siste tiden. Spesielt den siste tiden. Fikk jeg sagt alt det jeg ville? Visste han at jeg var glad i han? Jeg vet jo egentlig dette, jeg har ikke noe usagt, men tankene kommer likevel. Tenk hvis han ikke visste, og nå er det jo for sent. For nå er det slik at jeg skal aldri få se ham igjen. Aldri.. Noen gang.. Jeg kan ikke ringe farfar og høre hvordan han har det, vi kan ikke komme på besøk. For farfar er ikke her mer, han er ikke blant oss lenger. Han er et annet sted nå, et sted hvor ikke jeg kan være. Jeg liker å tenke at han og farmor er sammen nå, og pappa også. Jeg liker å tro at de har møtt hverandre i dag, smilende med tårer i øynene fordi de var så glade for å se hverandre igjen. Jeg tillater meg å tenke at de har det bra, der de er. Kanskje farfar til og med husket å gratulere pappa med dagen? Jeg spurte han nemlig om det da han lå på sykehuset. "Hils pappa fra meg og si gratulerer med 60 års dagen!"

I dag har vært en trist dag. Farfar døde fra oss, og det gjør vondt. Det skjedde naturlig og jeg vet at han ikke hadde vondt, noe som selvfølgelig gjør alt lettere, men det er vondt likevel. Skulle jo tro at du ble flinkere til å takle tap etter å ha mistet så mange nære, men det gjør det altså ikke. Om noe, så vil jeg heller si at det blir verre. Kanskje fordi jeg blir eldre? Kanskje fordi jeg visste at det skulle skje, men ikke tillot meg selv å tenke det? Kanskje jeg fornekter? Eller kanskje jeg rett og slett bare glemmer hvor vondt det virkelig gjør å miste noen så nære? Kanskje tanken på å miste noen som er så viktige for deg er så vondt, at det er lettere å ikke tenke den - før det er skjedd og du ikke har et valg? Jeg vet ikke, og det finnes nok ikke et fasitsvar heller. Midt oppi alt er jeg også litt glad for at det er så vondt. For det betyr jo bare at dette var en person jeg var utrolig glad i og som betydde veldig mye for meg. Jeg vet jo at jeg aldri kommer til å glemme. Det går ikke an å viske bort så mange flotte minner. Det er jo nettopp disse minnene som har vært med og gjort meg om til den jeg er i dag. Dette har vært en person som hadde en stor del i livet mitt, siden jeg ble født og fram til den dag i dag. Farfar har vært en av heltene mine i snart 31 år - tenk det! Og det går ikke akkuratt an å glemme. Nei, jeg tillater ikke meg selv å tenke på alt det vonde jeg har i vente. Istedet skal jeg heller fokusere på alt det fantastiske vi hadde! Jeg skal ikke glemme, og jeg skal aldri, aldri slutte å tenke på deg farfar. Jeg håper du har det bra der du er! Jeg er utrolig glad i dag og savner deg masse! Pass godt på farmor og pappa <3

- Anette -