Når roen senker seg her i hjemmet, da er jeg helst alene..

Puh.. Her har det gått i ett bankende kjør, men det har gått helt fantastisk glittrende likevel.

Ådne er i Oslo på dagstur, så det har bare vært meg og de små i dag. Rett fra jobb hentet jeg guttene, gikk ikke inn i huset engang - hadde ikke tid. Vi kjørte til madla og spiste foccatia (Noah's favoritt!) og sprang ned til bilen igjn og kjørte videre til turnen. Gik litt bedre denne gang, men jeg sier dere: mine to gutter er de enste to (av 40 barn tilsammen) som ikke vil gjøre som alle andre. De var allikevel i godt humør, så jeg lot dem bare springe.. Etterpå handlet vi før vi kjørte hjem, laget kvelds og la de minste.. 

Guttene sover, jeg er alene hjemme og roen har senket seg. Det blir en tidlig kveld på meg i dag. Skal faktisk hopppe i badekaret etterpå, noe jeg faktisk ikke har gjort før i dette nye huset, så det kan fort bli stas.

Er det ikke rart at alt går på skinner når Ådne er borte?? Hver gang Ådne kommer hjem fra nordsjøen pleier jeg å være fra meg av glede og synes det er så deilig å få litt fri og tid til å gjøre det som må bli gjort. Men så har han vært hjemme i noen uker og jeg sitter bare å tripper og venter på at han skal dra igjen. Ikke fordi jeg ikke vil ha han hjemme, men det er faktisk vanskelig (tro det eller ei) å ha han hjemme. Alle rutiner sklir ut og jeg blir så forbanna lat! Det er noe med det å være to, du forventer liksom at oppgaver skal deles på to. Men da det ikke skjer, til tross for at Ådne er hjemme og har fri, ja, da ryker den ene tenningen min..

Dere må ikke tro at Ådne er lat og ikke gjør noe, for han kjører guttene til barnehagen hver dag han er hjemme, og fikser alle ting som jeg ikke kan fikse selv mens jeg er på jobb (eks: levere kaffemaskinen på service, følge de små til helsestasjonen/legen...). Men å komme hje fra jobb, sliten og sulten, og bli møtt av at frokosten fremdeles ligger på bordet/gulvet, oppvaskmaskinen er full men har ikke blitt satt på, det er ikke mer brød igjen i skuffen eller at grillen fremdeles står åpen, midt på plenen etter grillingen på søndag... Det gjør noe med meg altså. Jeg blir rett og slett irritert og det irriterer meg at jeg blir irritert. Herregud, ikke lett å bli klok på meg selv altså..

Nei, det er mye pluss og minus med det å være i nordsjøen altså - TRO DU MEG!!! Og Ådne er helt enig. Han synes det er helt greit å få reise ut igjen etter å ha vært hjemme noen uker, men så savner han fort hjem igjen - heldigvis <3

- Anette -