Mens det stort sett er helt fantastisk å ha Ådne hjemme, er det også noen dager vi går på veggene av hverandre. Fra å være bare oss selv, til å være begge to.. Hm.. skulle jo tro det bare var fryd og glede??!
Når Ådne er borte, er det jeg, og kun jeg, som styrer med hus, unger og dagligdagse rutiner som mat, vasking, klær, rydding o.l. Jeg går liksom inn i min egen lille boble og gjør det jeg må. Nå når han er hjemme er det jo meningen at vi liksom skal dele på alt og avlaste hverandre. Men det er vanskeligere enn dere tror!
Det er super kjedelig å være hjemme alene, og jeg gleder meg helt enormt, hver gang, Ådne skal komme hjem. Likevel går det ikke mange dagene før vi går på veggen av hverandre. Vi klarer å spøke litt med det og vi er flinke til å trekke oss litt bort hvis vi ser det blir for mye, men herregud.. Det er da vel ikke slik det skal være? Får dere nok av hverandre i hverdagen??
Vi har nok helt forskjellige forventninger til hvordan dagen skal bli og så blir vi fort stressa av bråk, grining, krangling, våkennetter, sultne mager, gris og graps og slike "vanlige" ting som gjør at vi gjerne lar det gå ut over hverandre.
Et godt eksempel er nettene og morgenene. Når Ådne er borte, er det jeg som må stå opp om nettene. Det er ingen andre til å ta dem, og derfor er det ikke vits å sutre om det når det skjer. Hvem skal jeg sutre til liksom, meg selv?? Når Ådne er hjemme viser vi det klart og tydelig med hele kroppen hvor irriterende det er å måtte gå ut av sengen midt på natten. Vi tramper hardt i bakken når vi går, kommer med høye "Årrrrhhh, igjen.." og kan godt dytte irritert borti hverandre og si "DIN tur!". Vi har liksom begge to lyst at den andre skal ta det og ligge godt plantet under dyna selv.
Når jeg er alene legger jeg opp hver minste ting til at overgangene skal gå smertefritt og greit som mulig. Som for eksempel middagen. Jeg lager som oftest middagen før jeg henter dem i barnehagen, for da slipper de stå å henge i bena mine mens jeg kokkelerer. Og middagen tar jeg av og setter inn i oppvaskmaskinen med en gang vi er ferdige. Dette er guttene vandt til, så de klarer fint å leke selv de minuttene dette tar.
Når Ådne er hjemme har jeg ikke lyst å stå hver dag og lage middag. Da vil jeg gjøre det jeg ikke kan gjøre når han er borte. Jeg vil benytte meg av at vi endelig er to og jeg kan få unnagjort andre ting slik at jeg slipper å gjøre det etter guttene er lagt. Ådne er ikke så glad i å lage mat og hvis han skal/må blir det fort posemat eller fjordland. Så da lager heller jeg.
Det er nok jeg som må jobbe mest med meg selv når Ådne er hjemme igjen. For det er mine rutiner som sklir ut og forandres på.
Nå tenker sikkert alle at Ådne og jeg har kranglet, men det har vi altså ikke. Dette er bare "litt" frustrasjon fra min side som må ut. Ser rundt meg i huset og det er så skittent og rotete. Hvordan klarer det å bli slik?? Vi er jo to stykker nå. Det er jo nå det burde skinne og lukte godt, ikke mens Ådne er borte. Vi har til og med fri begge to (påskeferie) så jeg skjønner ingen ting. Vi blir rett og slett late av å gå oppå hverandre!
I morgen sender jeg Ådne ut av huset fra morgenen av. Da må rydde-gnisten tennes i meg igjen. Jeg trives best når det er ryddig rundt meg - dermed basta!
- Anette -
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.jpg)
