Takk Gud for at det er mandag! Stemmer det - jeg liker mandager!
Faktisk, elsker jeg ukedager akkurat nå. Helger er stress og travle, og jeg begynner å bli utslitt. Jeg kvier meg litt for å skrive dette innlegget, for jeg vil helst ikke klage. Jeg har så utrolig mye å være glad for og da er det så dumt å klage, men.. Jeg er så innmari sliten akkurat nå. Hver kveld er jeg skuffet over meg selv. Hvorfor har jeg ikke spurt om hjelp? Hvorfor har jeg ikke ringt noen? Men samtidig vet jeg ikke helt hva jeg skal spørre om.. "Hei, jeg er sliten. Kan du komme og bare være her.. med meg.. helst noen timer, eller kanskje til de sover?"
Jeg er fryktelig sliten, men fortsatt går det greit. For hva betyr vel egentlig greit? Betyr det at alt er tipp topp - kunne ikke vært bedre. Eller betyr det at ting går ikke helt etter boken, men vi står jo opp om morgenen og legger oss om kvelden - så noe gjøres jo riktig? Jeg vet ikke helt hva greit betyr jeg. Og det er et spørsmål jeg får ofte. Det må jo gå skikkelig gale mener jeg, om jeg skulle svart noe annet enn "Det går greit." Hvordan hadde de reagert da? "Hei, hei. Nei, det går ikke så greit." Da hadde de spurt "Hvorfor ikke?" og jeg hadde svart "Jeg er sliten og trøtt." Videre hadde de spurt "Du må gi beskjed om jeg kan hjelpe med noe." Og der stopper det for meg. Jeg tror egentlig jeg vil ha hjelp, men jeg vet ikke til hva? Det er ikke alltid det er så mye hjelp i å få hjelp heller. Og det er ikke alltid jeg vet hva jeg trenger hjelp med. Og ofte, faktisk nesten hver eneste dag, går alt på skinner. Men når kvelden kommer kjenner jeg at det rett og slett ikke går så greit likevel. Det verker under bena, det er tungt å holde ryggen rett, jeg orker ikke le, jeg er sulten men ingen ting frister, jeg vil ikke gjøre noe og jeg irriterer meg over at jeg ikke så det komme. Hva er det med meg?
Guttene er så gode. Jeg tror de skjønner det, eller ser det. De roer seg. De går fint ned på badet og vi pusser tenner og steller til kvelden. De legger seg fint i egne senger. Selv om de ikke alltid sovner med en gang, holder de seg fint på rommene sine. De vet at jeg legger Eivind og at de må være rolige. Han legger seg også fint. Det er lite spetakkel i huset når det er leggetid. Faktisk er det veldig rolig. De sover godt om nettene også. Til og med Eivind sover rundt! Jeg pleier ikke være sen i seng jeg heller. Så hvorfor er jeg så utrolig sliten?
Nå har Ådne vært borte i 22 dager. Det er det lengste jeg har vært alene med våre 3 gutter. Han skulle egentlig kommet hjem i dag, men det er blitt utsatt. Først ble det utsatt til i morgen, og nå er det blitt utsatt til onsdag. Jeg vet ikke om jeg holder ut om det skulle bli utsatt enda en dag.. Jeg har innstilt meg hele tiden på at han skulle komme hjem i dag. At vi skulle være to. At vi kunne dele litt på oppgaver og ansvar, men nå må jeg holde ut noen dager ekstra. For det er det jeg gjør. Jeg holder ut.. Hva skulle jeg ellers gjøre? Legge meg ned? Stikke av? Mange sier at jeg er flink og god, men det synes jeg ikke selv. Jeg har jo ikke noe valg - jeg bare MÅ klare det.
Jeg ble fortalt, av både fastlegen, jordmor og psykologen at jeg var utslitt og mildt deprimert i svangerskapet. De sa at jeg måtte spørre om hjelp. De sendte meg ut av værelset med enten en sykemelding eller en streng tone: "Spørr om hjelp!" Jeg husker jeg ble sint da de sa det, men jeg turte ikke si noe. Her kom jeg til dem med tårer i øynene og ba dem om å hjelpe meg fordi jeg ikke hadde det godt, og de sendte meg ut igjen med beskjed om at dette var min feil fordi jeg ikke spurte om hjelp. Jeg må jo være verdens verste som ikke klarer den enkle oppgaven, eller hva? På andre møte med jordmor og psykolog tror jeg de skjønte at ikke alt kun lå og hvilte på meg. For da begynte de å snakke om Ådne. At han også måtte hjelpe til. At det var utrolig mye han også kunne gjøre selv om han var i Afrika. At det ikke alltid var jeg som var nødt til å spørre om hjelp. Men først og fremst fikk jeg beskjed om å slappe av. De skulle bare visst hvor "lett" det er å slappe av når du er gravid, utslitt, mildt deprimert og er alene med to gutter - i nesten 5 uker!! Faen heller! "Fasitsvar" fra folk som tror de vet alt er det verste jeg vet!
Svangerskapet var tøft. Mest psykisk. Vonde tanker, konstant sliten og trøtt, mye vonde plager, mye lyd og trass i huset, alt for mye alene med for mye ansvar. Å kunne slappe av er ikke en selvfølge for alle.
Jeg er langt ifra deprimert nå. Jeg har det godt. Jeg er glad og fornøyd. Jeg finner en glede i alt guttene gjør, og jeg liker godt å være med dem. De er fantastiske og jeg er heldig. Vi er heldige - Ådne og jeg. Og jeg vet det. Jeg takker og bukker hver eneste dag for alt det vi har. Hverandre, guttene, tak over hodet, helsa, jobber og overskudd til å finne på ting som en familie. Jeg er heldig som har alt dette og tro du meg: Jeg vet det! Det er derfor jeg kvier meg litt for å skrive dette. Skrive om "plagene" jeg har, når jeg vet at jeg har jo ingen plager. Hva betyr vel det om jeg er sliten? Det er jo egentlig bare en bagatell. Det kommer jo til å gå over. Det er jo bare en periode akkurat nå som er travel. Og snart kommer Ådne hjem.. snart skal vi være to. Snart kan jeg slippe å gjøre alt alene. Snart skal jeg slippe å være alene.
Dette skal gå greit! Dette kommer til å gå kjempe bra :) Jeg skal komme meg oppå igjen når Ådne kommer hjem. Og til dere som tenker at det er tåpelig å bli utslitt fordi en ikke klarer å spørre om hjelp: Det er faktisk veldig vanskelig å spørre om hjelp når du ikke har det bra med deg selv. En slags påminnelse om at du ikke klarer det du gjør.
Nok sutring fra min side. Håper dere får en fin kveld alle :)
- Anette -
